Denne historien handler om to ting: Tilpasset opplæring og hvor viktig det er å gi skoletrøtt ungdom alternativer. Det kan være små marginer og mitt vendepunkt var 1984 da jeg begynte på Fana Yrkesskole (Slåtthaug videregående skole).
Bakgrunn
Jeg er født i Bergen og der bodde mine første 4 første år. Når familien min flyttet til Haus på Osterøy, snakket jeg en “perfekt” kjønnsløs bergens dialekt. Osterøy er en nynorsk kommune og den lokale dialekten er akkurat slik en vakker vestlandsk dialekt skal være.
Barne skolen
Jeg adopterte aldri dialekten, selv om det snek seg inn ett og annet ord. Når jeg startet i første klasse på Haus skule, var pågangsmotet stort og jeg lærte både å lese og skrive uten noe særlige problemer. Største utfordringen med lesingen var at jeg ikke alltid forsto hva jeg leste. Skrivingen gikk forholdsvis greit, men jeg hadde problemer med han og ho kjønnsord, noe som jeg dessverre har enda. Etter hvert som årene gikk ble det også flere andre typer skrivefeil. Diktatene mine var alltid full av feil. Skolen hadde opplegg for ekstraundervisning, men jeg var for flink til å få det. Jeg husker jeg tenkte: Dette er ikke “mitt språk”.
Ungdomskolen
Når jeg var 12 flyttet familien min tilbake til Bergen, og jeg begynte på Slåtthaug ungdomsskole. Hovedmålet mitt var da bokmål. Overgangen fra nynorsk til bokmål førte til en forbedring av skrivingen, men fremdeles med mange skrivefeil. I løpet av ungdomsskolen ble jeg mer og mer skoletrøtt og innsatsen ble dårligere og dårligere. Når nynorsk (sidemål) undervisningen i åttende klasse begynte fikk jeg virkelig problemer med skrivingen. Jeg burde ha behersket nynorsk uten problemer, siden det hadde vært skriftspråket mitt i seks år. Tekster jeg skrev på bokmål ble også kraftig forverret.
Jeg hadde på den tiden en god venninne som var skoleflink og hun rettet stilene mine før jeg levete dem inn. Det vil si, de groveste feilene. Tilbakemeldingene fra læreren var: “Bra innhold, god historie, men du må rette skrivefeilene før du leverer inn.” Boken var dekket av røde streker.
Lærerne tolket nok dette som symptomer på skoletrøtthet og latskap. Noe som ble mer og mer sant i løpet av de tre årene på ungdomsskolen. Jeg husker enda følelsen av at det “ikke nytter”. Jeg trenger ikke å gjøre noen innsats fordi, jeg blir ikke bedre uansett hva jeg gjør. På denne tiden var jeg begynt å skjønne at jeg kanskje hadde en eller annen form for skriveproblemer.
Videregående
Hva skulle jeg bli? Jeg hadde jo fryktelig dårlige karakterer, men heldigvis kom jeg inn på “Mask og mekk” (Maskin og mekaniker grunn kurs) ved Fana Yrkesskole. Det ble vendepunktet med “Blanke ark” for meg. Det å møte helt nye lærere som ikke viste noe om meg. Begynne i en helt ny klasse med elever som jeg ikke kjente. Linjen var praktisk rettet og halvparten av undervisningen foregikk i verkstedet. De teoretiske fagene fokuserte på det praktiske slik at teorien fikk mål og mening.
Norsk læreren vi hadde var en ung nyutdannet lærer, som oppdaget raskt at flere av elevene slet med norsk. Hun tilbød å ta ekstra timer med oss på fritiden. For første gang på mange år gjorde jeg store fremskritt i norsken. I løpet av dette året følte jeg at dørene åpnet seg og pågangsmotet mitt vokste.
Solskinnshistorien
Det var ett fag på Mask og mekk som fenget mer enn noe annet: Teknisk tegning. Det andre året på Fana yrkesskole gikk jeg på Teknisk tegning og det ble yrket mitt i 10 år. I løpet av disse årene tok jeg “Elementærteknisk bygglinje” (snitt 5).
Senere har jeg tatt bachelor i informatikk (snitt B)og noen fag på master nivå. Jeg har jobbet med IT siden 1996.
Kommentarer
Dette var historien om 12 års skolegang som endte meget godt, takket være “blanke ark” og en virkelig engasjert norsklærer. Innlegget er ikke ment som kritikk til noen av lærerne jeg har hatt opp igjennom årene. De har trolig undervist etter beste evne og i henhold til det systemet som var på 70 og 80 tallet.
På ungdomsskolen ble problemene tolket som latskap og det var nok mange ganger tilfelle også. Jeg var fryktelig skoletrøtt og innsatsen var synkende.
Jeg har alltid lest mye bøker og fulgt med på nyheter på tv og radio. På ungdomsskolen følte jeg at lærerne ofte hadde en ensidig “korrekt” oppfattelse av historien, spesielt i samfunnsfag. Jeg plaget trolig læreren noen ganger med at jeg stilte mange vanskelige og ubehagelige spørsmål. Dette bidrog trolig til enda mer negativ oppfattelsen av meg.
Skriveproblemene mine har blitt forsterket i perioder på grunn av blandingen mellom nynorsk og bokmål. I dag er mitt viktigeste hjelpemiddel Word med stavekontroll. All tekst jeg skriver har jeg stavekontroll på. Resultatet blir somregel bra men, noen feil sniker seg inn, spesielt orddelingsfeil.
Konklusjon
Ikke la skoletrøtt ungdom gli ut. Se dem og hank dem inn. Finn ut hvor skoen trykker. Gi dem variert og tilpasset tilbud. Ikke alle er like heldig som meg, som litt tilfeldig finner de åpne dørene.
