Min beundring til dem som virkelig gir og som gjør en innsats for våre svakeste, blir bare større og større. Hvorfor gir jeg ikke mer til dem som har aller minst?
Snøslapset har for lengst trengt inn i støvlettene og det gjør vont i tærne. Selv ullsokkene har gitt opp. Bussen skulle ha vært her forlengesiden. Å fryse kan være fryktelig vont, men det som gjør det utholdelig er å vite at snart er jeg hjemme.
Hjemmet mitt er varmt, trygt og godt. Jeg mangler ingen ting. Selvsagt har jeg gode støvletter også, jeg tenkte meg bare ikke om når jeg gikk hjemme ifra.
I Bergen sentrum treffer en mange som åpenbart ikke har like mye som meg. Jeg ser dem fryser, Megafonselgerne, tiggerne og gatemusikantene fra «Romania». Jeg kjøper somregel Megafon, men gir sjelden til tiggere og gatemusikanter. Hvorfor gir jeg så lite?
Eventyret til H. C. Andersen, «Piken med svovelstikkene», kryper inn i tankene mine mens kulden i støvlettene blir om mulig enda verre. Kan nesten høre Per Aabel sin stemme. Husker førstegangen virkelig forsto innholdet og det var sterk kost for en liten jente.
Endelig hjemme. Varmen slår i mot meg når jeg åpner ytterdøren blandet med en nydelig middagslukt. Jeg tar støvlettene og ullsokkene sakte av og sette de kalde bena ned på det varme gulvet. Varmen fra varmekablene kryper inn i tærne og det er en fantastisk følelse.
Hvorfor deler jeg ikke mer av mine goder, når så mange har det åpenbart så mye verre enn meg?
Piken med svovelstikkene
http://bit.ly/u0YOx0
